Har hatt varme i hjertet og sommerfugler i magen altfor lenge. På tide å jekke seg ned litt. På tide å få det litt vanskeligere, litt flere utfordringer i hverdagen. Har levd på en rosa sky de siste månedene, og ikke hatt et eneste problem i verden – helt til jeg kommer hjem. Man kan ikke rømme fra virkeligheten, og hjemme sitter det en å venter på meg. Skuffet, som vanlig, fordi jeg har vært borte for lenge. Man vet jo ikke hva man har før man mister det, og jeg er så nær å miste alt noen ganger, bare fordi drømmene mine er større enn hva jeg noen gang kan bli, og hva andre kan takle.
“Skal du reise fra meg igjen?” Klarer ikke la være, klarer ikke være for lenge på én plass, jeg blir gal, kommer til å miste vettet hvis jeg må være i denne gamle leiligheten et sekund lenger. Men jeg vil jo ikke reise fra deg. Bli med. Hvorfor kan du ikke bli med?! Neste gang blir du med, og da blir du også frelst, og ser hvor denne trangen kommer fra. Det er som narkotika, man blir avhengig og driter i alt og alle, så lenge jeg får min dose, er alt greit. Det er mitt liv og mine beslutninger, og om jeg aldri får en utdanning eller gjør noe med livet mitt, bryr det meg ikke. Jeg har i hvert fall fått oppleve verden, sett mer enn hva de fleste noen gang kommer til å gjøre. Du kommer til å drite i alt som heter jobb og bli med rundt verden, leve på den samme rosa skyen som jeg har de siste månedene. Og så kan vi leve lykkelig alle våre dager.
Skulle ønske jeg var sterk nok til å gjøre dette, tenk hvor mye enklere livet hadde blitt! //photo weheartit
